26. januar 2011 var det 10 år siden Benjamin Hermansen ble drept. En rekke organisasjoner og mennesker gikk sammen med Benjamins Minnefond i fakkeltog for å markere hendelsen. Ungdomsfabrikken hjalp til som frivillige og nærmere 10 000 møtte opp på markeringen. Vår egen Beatriz Jaquotot holdt apell på Youngstorget. Les talen hennes her.

Appell 

For ti år siden i dag, snek jeg meg ut hjemmefra og fikk mitt første kyss. Rødmende, og med et smil om munn, sovnet jeg trygt i min egen seng den natten.

For ti år siden i dag, snek Benjamin seg ut hjemmefra for å møte sin bestevenn. Men i motsetning til meg, kom han aldri tilbake.

Morgen etter satt en venn gråtkvalt på sengekanten min.  Med en skjelven hånd på pannen og en ugjenkjennelig stemme, vekket meg forsiktig med den brutale nyheten. Virkelighetens dødsengel.

Han så plutselig ti år eldre ut. Og det var akkurat det vi ble den dagen.

-       Bea.. Benjamin er død.

Urettferdig, uforståelig, ufortjent og brutalt lekte to nynazister Gud, og knivstakk et tilfeldig, fremmed barn til døde. Så mange stikk, at vennen trodde det bare var slag.

Målbevisste og uten anger jaktet de etter en med ”mørkere hud” som jegere på jakt etter skinn å selge.

Men offeret deres var ikke et dyr. Eller økonomisk motivert.

Det var et uskyldig barn. Og av kun ren hat, malte de snøen rød med en liten gutts blod.

Igjen på gaten sto en litt raskere bestevenn.

Tusener av unge i sjokk omringet av blitzregn og blålys.

Og et helt land i sorg.

Det har gått ti år siden hele Norge, og deler av verden ble rystet over tragedien som aldri burde ha skjedd.

Men for ti år siden, var vi som opplevde det nærmest, bare 15 år gamle.

Vi var bare barn.

Og tapet på Benjamin forandret oss, for alltid.

Å skulle prøve å forstå hvordan noen kunne drepe en uskyldig gutt, og kun fordi han så ut som alle oss andre, var umulig for oss. Det ga ingen mening, og vi fant ingen trøst.

I flere døgn møttes vi på plassen for å prøve å forstå deler av det. Sette sammen bitene som i våre naive hjerter ikke fantes.

For hvordan forklarer du et barn at verden er så ond?

At det finnes mennesker utenfor med så sterkt hat for alt som er fargerikt, at de er villig til å drepe for det?

Benjamin hadde ikke gjort noe galt. I 15 år hadde han vært en solstråle, en latterkrampe på to robuste ben. Inntil to fremmede menn brøt seg inn i vårt sikkerhetsnett, og rev han fra oss.

Det var mørkt på Holmlia lenge.

Benjamin.

De siste ti årene skulle du ha markert din plass i verden. Du skulle ha spilt fotball. Kysset uttalige jenter. Fått deg en utdannelse, og gjort mamma stolt.

I flere år til, skulle du ha sjarmert enda flere lærere i senk, og tryglet til deg enda flere skolebrød fra meg i kantinen.

Du skulle ha ledd til tårene kom med vennene dine, siklet mer på Tyra Banks, forelsket deg, gått på en smell eller ti som alle vi andre har gjort – og lært av det.

Men den retten tok de fra deg. Og det lover vi å aldri glemme.

Du hadde hele livet ditt foran deg, og alle kortene i din favør til å bli noe stort. Noen viktig. Noe minneverdig. Og det ble du Benny. Men på helt feil grunnlag. ..

Du ble internasjonalt kjent. Men du rakk ikke å bli det for noe du selv ville utrette. Du ble det fordi din bortgang vekket en hel nasjon i blinde.  

Rasisme var ikke lenger en myte.

Nazisme var ikke lenger noe som hørte historiebøkene til.

Et uskyldig barn ble drept på grunn av sin hudfarge, og det skjedde i det som verden omtaler som det tryggeste landet å bo i, og som for oss var vårt tryggeste område.

….

Det har gått ti år i dag.

10 år siden vi fra Holmlia mistet en god venn, og sa farvel til han i en overfylt kirke. 10 år siden vi gikk fra å være naive barn, til å bli kritiske voksne over natten.

10 år siden 40.000 mennesker samlet seg  akkurat her, i Oslos gater, for å vise sin avsky mot rasisme.

Og i dag gjør vi det samme.  Alle vi som står her nå.

Til tross for kulturelle, religiøse og andre forskjeller, går vi sammen i ett fakkeltog. Med ett felles budskap, og med en enkel beskjed:

Drapet på Benjamin var uakseptabelt. Det skulle ikke skjedd.

Det samme gjelder alle der ute som har måttet bøte med livet, eller som daglig blir mishandlet, diskriminert eller mobbet på grunn av sin hudfarge, sin religion eller sin bakgrunn. Det er ikke greit. Og vi har ikke glemt.

Det stikker i hjertet og skjærer i oss daglig gjennom hverdagsrasismen som stadig vokser seg sterkere gjennom fordommer og uvitenhet. Og sannheten er, at det eneste verktøyet mot den nødvendige holdningsendringen: er OSS.

Det er vi som må stå sammen mot rasismen, uansett hvilken vei den går og hvilke grupper den berører. Vi må slutte tro og forvente at politikerne alene der ute er løsningen, og heller erkjenne vår egen makt til å gjøre en forandring.

For det er opp til oss.

Det er vi som opplever rasismen. Det er vi som kjenner den på kroppen. Det er vi som daglig er vitne til den, hører om den og lever iblant den.

Ghandi sa en gang at man må være den forandringen man ønsker å se i verden. Vi må begynne å gjøre mer, og snakke mindre. Stå opp for oss selv, og for hverandre. Akkurat som vi her gjør i dag.

Men enda viktigere er det at vi ikke glemmer å fortsette arbeidet.

I kveld etter fakkeltoget - når vi kommer hjem til våre barn, foreldre, venner og bekjente. I morgen, på skolen, på jobb, på gaten. Et halvt år fra nå – og ti år fremover.

Arbeidet mot rasisme stopper aldri.

Arbeidet for respekt og likeverd, og mot fordommer på kryss og tvers av kulturer, bakgrunn og religion, slutter aldri.

Og det skal ikke være nødvendig at en ny uskyldig liten gutt eller jente må bøte med livet, for at vi skal våkne igjen.

Vi må alle jobbe videre mot en fordomsfri hverdag, og synliggjøre vår avsky.

Vi må vise hverandre, de andre  og resten av Norge at rasisme ikke er greit.

Og ikke minst, at drapet på vår Benjamin ikke er – og heller aldri vil glemmes.

Vi savner deg.

 Se bilder fra fakkeltoget her.